Først og fremst vil jeg påpeke at dette innlegget kun består av mine egne meninger og erfaringer.
Det er ingenting her som er linket opp til fakta eller statistikk...
Personlig har jeg hatt 4 innleggelser bak meg. 1 kortidsopphold i Mosjøen, 1 tvanginnleggelse på akuttpost på NPS, 1 frivillig tvangsinnleggelse på akuttposten, og et langtidsopphold på allmennpsykiatrisk avdeling.
Jeg vil skrive litt om hvert av oppholdene, og tanker og meninger før under og etter...
LAVTERSKELOPPHOLDET
1. innleggelsen hadde jeg høsten/vinteren 2008 på skjervengan i Bodø.
Jeg var 18 år gammel, og etter å ha prøvd å overse de psykiske og fysiske faresignalene om at jeg trengte en pause sa det plutselig stopp.
Jeg prøvde å kombinere skole og jobb, men skole ble det fort mindre og mindre av...
Jeg ba om å få en innleggelse, men dette nyttet ikke.
Jeg bodde på den tiden sammen med lillebroren min, og etter mange tårer og fortvilelser ble til slutt broren min med til psykologen og ba om en innleggelse. Og denne gangen gikk det!!
Både denne episoden, og flere episoder med helsevesen har gjort meg rimelig fortvilet over at man er nødt til å dra inn en 3. person for å bli tatt på alvor. Hvorfor kan man ikke nå frem med det man ønsker på egenhånd?
Dette kortidsoppholdet varte en uke. Jeg ble sykemeldt og denne uken var bare for å roe ned litt, og få litt pusterom.
TVANGSINNLEGGELSEN
I august sommeren 2009 sa det stopp for alvor. Jeg hadde en voldsom svingning i humøret, følte livet var meningsløst, var full av angst, redsel og depresjoner jeg ikke visste hvor kom fra. Bare en liten ting kunne gjøre meg kjempe sint/trist/redd/fortvilet.
Til slutt kuliminerte det i en overdose, og jeg ble fraktet fra sykehuset til NPS av politet.
Etter å ha fortalt psykiateren på akuttposten at jeg ikke ønsket å dø, men at overdosen bare var et uhell ble jeg sendt hjem igjen.
Jeg var veldig fornøyd med å ha lurt personalet. Jeg hadde jo ingen ønsker om å være der!
I ettertiden skremmer det meg at psykiateren tok så lett på det. Jeg hadde inntatt over 600 tabeletter og ble sendt hjem med resept på 400 nye.
FRIVILLIG TVANGSINNLEGGELSE
Det tok ca en måned fra jeg kom ut fra tvangsinnleggelsen til jeg var tilbake.
Denne gangen gikk det under frivillig tvang. Jeg bodde på denne tiden hjemme til mamma og pappa, og etter en samtale med pappa der han sa at jeg var for ustabil til at han mente det var trygt å ha meg hjemme, dro vi sammen til legen, og jeg fikk et nytt opphold på akuttposten.
På denne tiden var jeg veldig feilmedisinert. Og deler av tiden er helt svart for meg. Enkelte episoder kunne jeg ikke huske, og jeg kom ofte til meg selv et helt annet sted enn jeg sist husket.
Dette var utrolig skremmende, og desto verre var det når jeg skjønte at akuttposten egentlig ikke hadde plass til meg.
Tilfellet mitt var rett og slett ikke alvorlig nok, og det var andre som trengte min plass.
Jeg fikk i løpet av de 12 dagene jeg var innlagt henvisning videre til langtidsopphold på allmennspykiatrisk avdeling.
Selv om jeg følte meg veldig ensom og oversett da jeg ble fortalt at mitt tilfelle ikke var alvorlig nok, kan jeg til en viss grad forstå dette nå. Kapasiteten i psykiatrien er dessverre altfor liten, og folk må dessverre stå i altfor lange køer for å få den hjelpen de trenger.
LANGTIDSOPPHOLDET PÅ ALLMENNPSYKIATRISK AVDELING
I november 2009 ble jeg lagt inn på allmennpsykiatrisk avdeling, og jeg følte dette virkelig som et nederlag. Jeg var 19 år, og skulle jo ha hele livet fremfor meg. Det var utrolig urettferdig at jeg skulle bli så syk at jeg trengte en slik behandling.
Jeg hadde fra før av store fordommer mot folk som var innlagt på psykiatriske avdelinger, og regnet med alle andre hadde sine negative tanker om meg også.
Men dette oppholdet hjalp meg utrolig mye. Jeg hadde fra før av diagnosen PTSD, og fikk konstatert diagnosen bipolar lidelse 2, noe som ga svar på voldsomme humørsvingninger og perioder uten 'kontroll'.
Jeg møtte også mange fantastiske mennesker, og det var en trygghet å se at også slike flotte folk kunne ha en knekk i psyken.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle feire 20 års dagen min på en psykiatrisk avdeling, men dette var realiteten.
Jeg ble skrevet ut i slutten av mars 2010, og er utrolig glad for at jeg fikk mulighet til dette oppholdet.
Det har hjulpet meg utrolig mye-
Nå i dag ser jeg ikke på det å bli innlagt som et nederlag, men heller en seier for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte...!
Ha en fin kveld:)